Bartenderen hentet ned den øverste flasken, hun balanserte på stigen, en hemmelig dans, tåspiss og skjult ballerinaskjørt. Han i den blå Paul Smith-dressen han kjøpte for sin første bonus. Gjennom flere år har han samlet smaker, fra Sør-Afrika til Frankrike. Nå på Grünerløkka. Ikke et sted han pleier å frekventere, han har nok med å holde følge på Oslos beste vestkant. Men da han hørte om utvalget i dette lille hjørnet av Oslo kunne han ikke dy seg.
Vinen dekanteres, profesjonelle kvinnehender legger sitt preg på dråpene, han drar de ned i ett drag, hviler tunga på ganen. Akkurat som ventet. Han uttaler noen velvalgte gloser, de han leste i sin første vinbok da han var helt fersk i gamet, en nyfødt interesse som har vokst seg stor, utviklet over de riktige investeringene, de riktige bekjentskapene, de riktige turene. Bartenderen smiler gjenkjennende.
Mens jeg. Jeg sitter i hjørnet. Med husets hvite til femognitti kroner, trukket fra et velbrukt Mastercard. Her passer jeg ikke inn, men jeg er en del av interiøret. Gjemt, glemt, vinen står i fokus og jeg får være alene. Ingen ser på meg, ingen lytter til meg, de er opptatte av sin egen dyre lykke. Jakten på det edle, det kostbare, det som beriker et allerede tomt liv. Ensomheten omfavner meg, på Territoriet i Grünerløkkas bakgater, men livet mitt er like fullt som glasset jeg sluker, omverden forsvinner med og jeg flyter. Hjørnet er mitt, og her skal jeg bli.
Kanskje finner du meg her, en sen søndag, med en lånebok fra Deichmanske og treogtyve kroner i veksel. For her. Her skal jeg bli.
Comments are closed.
victoria
5. august 2015Ser ut som et koselig sted, men blir så oppgitt av disse vin»ekspertene» som er rundt omkring. Ah, bedrevitere.