Alltid ung.

Langt over kvartlivskrisa holder vi fast.

Vi røyker bomma sigaretter og henger på Youngstorget. Bar til bar. No. 19. Internasjonalen. Kulturhuset. Angst. Mono. Jaeger. Vi nekter å gi oss. Vi klamrer oss i det trygge, det håndfaste, det vi kan. Fylla. Tequila. Pikekyss og sene kvelder. Fargeeksplosjon gjennom slørete øyne, vennskap over bardisken. Vokse opp, det kan vi gjøre senere. I dag er nå, og i går er allerede glemt. Vi skimter barnevogner og biler type stasjon og rekkehus og lån og krangel over sokkene og fotballtrening og timeplaner i horisonten, men vi drikker oss inn i glemselen.

Oslos skitne bakgater er kulissene, Elliphant er sountracket og vi spiller i hovedrollen. Manuset er spontant, vi improviserer livet, balanserer langs firkanten, samfunnet bygger seg inn bak de fire strekene, men ikke vi, ikke oss, det skal aldri bli oss. Vi skraper med blodrøde negler, river ned muren, vi sloss på barrikadene. Torggata får en smakebit, vi leker gjemsel bak Jacob kirke, hopper paradis over Eventyrbrua. Asfalten drønner av våre høye hæler, latteren er lynet, lyden følger og vi gir oss aldri. Mørket blir til lys, gardinene har allerede gått ned, kvelden er glemt, men vi danser fortsatt. Vi kipper av oss skoene og synger som om dagen aldri kom.

Faen ta i morgen. Vi blir bare yngre.