Frognerfitter

Det er ikke på Frogner jeg hører hjemme. Men jeg later som.

Grünerløkka er mitt. Bare mitt. Det er her jeg har slått leir, i femtikvadraten i Fagerheimgata, der vi en gang var to, ikke nå lenger, nå deler jeg seng med ensomheten. En sjelden gang drister jeg meg ned til Torggata, eller til Youngstorget, eller til Grønland –  du vet, de andre stedene i Oslo som ligner litt på hjemme. Frogner og Briskeby holder jeg meg langt unna, og Solli plass ler jeg av. Som om du noen gang vil få se meg der! Det er ikke mitt hjem, det er ikke der jeg har gjemt mitt hjerte. Hjemme, det er der det florerer av gutter med langt skjegg og for små luer, med sirlige streker markert inn i hudlaget og hjertelaget, der ølen er hjemmebrygget, der klærne har danset rundt flere mennesker før de fant meg og maten er hentet fra Mathallen i poser annenhver torsdag, der vi griller i parken hver latterfulle sommerdag og drikker kakao hver lune vinterkveld, der vi hoppegår ned Markveien og blåser såpebobler mot Birkelunden trikkeholdeplass.

Men en gang i ny og ne skjelver mellomgulvet. Skrittet skriker etter forandring. Higen etter spenningen, opprøret, kontrasten, det motsatte av hva jeg elsker, det jeg hater, forakter, det jeg trenger sårt. Min skitne, lille avhengighet. De blå skjortene, cava-flaskene, tjukke lommebøker og sølvgrå hår, jentene i de trange kjolene, med de store leppene, håret bølger seg som en foss. Jeg snører på meg stillett-hælene, de drønner i parketten, vinglasset tømmes i ett svelg, jeg er klar, dråpene svøper seg rundt hjertet. Jeg draperer faenskapen rundt hoftene, neglene skraper mot muren, jeg river ned verden, del for del. Jeg vil se deg blø.

Leppene er rosa, blikket er sløret, musikken er høy. Ensomheten døyves av jentene mot verden, søndagsklubben, vi som elsker å hate menn, vi som spiser guttehjerter til frokost og suger pikk til lunsj. F6 lukter tung parfyme og svette, stedet er fylt til randen, vi har hver vår coctail i hånden og vi speider. Ikke etter enhjørningen, ikke etter magien, men etter det tomme fyllet, isoporen, mellomspillet, tidsfordrivet, den perfekte avledningen. Jeg kan ikke gå hjem alene, ikke i kveld, du skal få riste min verden i trettisyv minutter før du må gå. Du skal få rive meg i håret, ta meg opp mot murveggen, på gulvet, på balkongen. Og jeg. Jeg skal grave mine blodrøde negler inn i ryggen din, jeg skal skrike, stønne, lukke øynene, bite meg i leppa, min indre gudinne kommer frem fra glemselen, jeg skal late som om du er evigheten og videre, men ikke la deg lure. Ikke tro. Ikke glem. Du er ikke min. Ta taxi hjem til din side av byen, jeg foretrekker å ha min hundreogseksticentimeter brede seng for meg selv. Jeg trenger ikke deg.

Jeg trenger bare ensomheten.