Jeg tror liksom alltid at våren skal komme tidligere enn det den gjør. Vinteren er så lang, så uendelig lang, og når jeg er ferdig med fylla i Hemsedal eller skiturene i Oslomarka har vi bare kommet til slutten av januar. Jeg ser rundt hvert gatehjørne fra februar for å se om feiebilene er her snart, og lukten av nyfeide gater minner meg om da jeg var liten og hoppegikk til skolen og spilte dødball i storefri, men det tar liksom så lang tid for Oslo å våkne opp fra vinterdvalen, som en bjørn som sover, Oslo sover og jeg vil bare ha vår og varme og smil fra fremmede mennesker og øl på Parkteatret sånn som jeg gjorde i påsken, men vinteren sitter fortsatt fast.
Jeg sitter fast.
Men det finnes en liten lomme jeg søker til, jeg er en klimamigrant midt i byen, og Victoriahuset er min redning, nesten som en medisinsk behandling for den rare vinterdepresjonen jeg har vært inne i siden november, og jeg kan sitte her i timesvis og bare være, for det er tropevarme midt i april og jeg vil aldri gå, jeg vil ikke møte virkeligheten, jeg vil bare være her inne.
Jeg lurer på om noen merker at jeg er borte?
For jeg kunne like gjerne sittet her frem til knoppene springer ut og pollenvarselet blir rødt og mai fosser frem med all sin prakt, og jeg er borte frem til verden smiler igjen.
Av Life of Oslo, 6. april 2016
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
