Voksenliv og Munchmuseet

Endelig en voksen søndag.

Livet mitt er fylt av whiskey-rus og opplevelser jeg ikke husker. Helgen forsvinner vanligvis i en alkoholtåke, der pikekyss, tequila og nattmat dominerer. Jeg klager ikke, på ingen måte, men voksenlivet jeg en gang hadde, det som passer en jente, nei kvinne, mot slutten av tyveårene, det lever jeg veldig sjeldent. Men i blant glimter jeg til. Som denne søndagen, da mamma ringte meg kvelden før og lurte på om jeg kanskje ville bli med på Munch-museet og invitere på kaffe etterpå, siden jeg bor like rundt hjørnet? Tilbud som det sier jeg ikke nei til, så den siste pilsen ble byttet ut med siste buss hjem for å kunne ta turen tidlig.

Klokken 10:13 møtes vi, jeg visste at hun skulle være sen, så jeg kom sent jeg også. Så godt kjenner jeg opphavet mitt. Billettene var heldigvis forhåndskjøpt, så vi slapp rett forbi køen, VIP-familien baner vei og jeg gleder meg.

«Mestermøte i Munchmuseet» sto det på nettsiden, i store, uthevede bokstaver. Utstillingen, som tok over etter det visstnok sjokkerende Melgaard-samarbeidet, åpnet lørdag. Van Gogh+Munch knytter sammen likhetene til to store kunstnere, sies det. Jeg er enig. Ikke det at jeg kan mye om kunst. Vanligvis ved museumsbesøk føler jeg meg rådvill: Jeg VET ikke hva jeg gjør her! Mangelen på kunnskap løser jeg ved å tråle museet med en imaginær monokkel (det er vel sånn man skal se ut når man er kulturell?). På Van Gogh+Munch slapp jeg usikkerheten. Hele utstillingen er sydd sammen av bakgrunnshistorier, inspirasjonskilder og sammenligning av kunsteriske virkemidler. Tekster og bilder om hverandre. Da jeg gikk gjennom rommene følte jeg at jeg nøstet opp en rød tråd, jeg tror tilogmed at jeg lærte noe. Høy fem til Munch-museet!